fredag 20. juli 2012

Nye tider, nye emner

Det er visst tid for blogg-resirkulering her i gården. Opprinnelig het denne bloggen Språkdilla og handlet om det meste som har med språk å gjøre, men jeg manglet nærmest konstant motivasjon til å holde den ved like. Jeg jobber jo med språk, og det ble litt mye å skrive om det på fritiden også. Så jeg tenkte: Jeg liker jo fortsatt å lese om språk, men hvor mange blogger som omtaler faglitteratur på en uformell måte finnes det egentlig? (Hvis noen vet om noen bra setter jeg pris på en link dit)

Samtidig leser jeg faglitteratur om en hel rekke emner. Ikke bare språk, men om historie, kulturer, litteratur og skriving, mytologi, fotografering og tegning, you name it. Jeg har sikkert glemt noe også. Etter å ha blogget om skjønnlitteratur i et par år legger jeg stadig oftere merke til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg må huske hvis jeg skriver omtale og så videre. Så hvorfor ikke skrive om faglitteratur også? Jeg liker å ha ting litt separat, derfor en resirkulering av denne bloggen, men den vil egentlig være en slags utvidelse av den vanlige bokbloggen min. Ikke så mye ekstra arbeid, tror jeg - bøkene leser jeg jo uansett.

Selve navnet er som de fleste sikkert har skjønt en forkortelse for vitenskapelig litteratur, men som også kan leses som et uttrykk, vit litt (mer enn du gjør nå).

Så hva kommer jeg til å skrive om fremover? Jeg har noen geniale, populærvitenskapelige bøker om hvordan det var å leve i Romerriket og det middelalderske England, samt en om det å bli ridder og hvordan det egentlig var. Jeg har også en litt større bok som heter Vikinger i Krig, som har stått på leselisten lenge, samt boken Swords & Swordsmen. Jeg gleder meg veldig til de bøkene. Jeg har også en om skriftsystem som jeg tror blir spennende.

Det kan bli en stund til første omtale siden jeg ikke er ferdig med noen av bøkene ennå, men de kommer!

søndag 1. juli 2012

Hva vil dere lese om?

Som en som både studerer og jobber med språk er det av og til vanskelig å vite hva som er nyttig for andre å lese om - hva som er vanskelig, interessant, gøy, utfordrende... Jeg kommer selvfølgelig til å skrive om det jeg selv synes er gøy, irriterende, spennende og så videre, men vil gjerne også ha litt tilbakemeldinger.

Har du/dere noen språkrelaterte spørsmål jeg kan bruke som utgangspunkt? Er det for eksempel noen ord du alltid lurer på stavingen til, noen setninger som bare virker merkelige, eller noe som irriterer deg? Er det noe du vil lære mer om?

Når det gjelder det siste spørsmålet mener jeg ikke nødvendigvis grammatikkregler eller skriveregler, selv om det også i høyeste grad er lov. Men hva med dyrs språkevne, hvordan fungerer den? Hvordan lærer mennesker språk? Finnes det trekk som går igjen i alle språk? Hvor mange språk finnes det egentlig? Hvorfor studerer man utdødde språk eller språk som ikke brukes her til lands? Hvor store fordeler (eller ulemper) har egentlig tospråklige barn i forhold til enspråklige? Hvorfor har språk blitt ilagt så stor betydning gjennom tidene, og hvorfor sies det at språk er makt? Hvorfor er det så nøye om språk forsvinner? Hva er bra/galt med at språk forandrer seg?

Jeg vil også påpeke at jeg ikke trenger superbra formuleringer eller veldig store spørsmål. Spør om det du vil, enten det er enkeltord, en bestemt setning eller flere. Jeg skal svare så godt jeg kan!

fredag 13. april 2012

Språkforvirra

Jeg trodde jeg hadde sletta denne bloggen, men plutselig var den der i lista igjen. Vel vel, passer fint, for nå har jeg faktisk noe å skrive. For - hva gjør man når man egentlig bruker en målform, plutselig bruker en annen og så går fullstendig i surr?

I hele min skolekarriere har jeg hatt nynorsk som hovedmål, og har mer eller mindre trofast holdt meg til det. Lesehest som jeg er har jeg likevel fått bokmål godt inn i hodet. Så begynte jeg på lingvistikk, det eneste språkfaget der rettskrivingsnormene er, for å sitere Pirates of the Caribbean: "more what you'd call "guidelines" than actual rules." Prinsippet var at du godt kan bryte rettskrivningsnormene så sant det var godt begrunnet og veloverveid.

Det hører med til historien at jeg hele tiden har skrevet skjønnlitteratur på bokmål. Jeg er for så vidt enig i at nynorsk kan være mer poetisk, men jeg nekter av prinsipp å skrive roman på et skriftspråk som nekter meg å bruke de ordene som finnes i mitt ordforråd. Jeg har vokst opp i tjukkeste nynorskland, men ante ikke hva "hemmelighet" var på nynorsk før i fjerde klasse, for eksempel. Jeg nekter av prinsipp å skrive "kjærleik," "løyndom" og "røynsle," bare fordi de ordene er så fremmed for meg.

Etter hvert som jeg ble ferdig å studere gikk jeg helt over til bokmål. Det vil si - jeg skriver bokmål med de av vennene mine som jeg har blitt kjent med de siste årene. Med gamle venner og familie skriver jeg nynorsk eller en miks mellom nynorsk og dialekt, og jeg prøver å holde meg noenlunde konsekvent på det at jeg ikke vingler mellom målformer for samme person. Og bokmålen min har forandret seg ganske radikalt de siste årene, fra å være veldig "fin" til litt mer normal. Tror jeg.

Men så blir man litt språkforvirra, da. Jeg har holdt på å skrive nynorsk til bokmålsvennene mine, og omvendt. I dag skrev jeg en hel e-post på bokmål til den ene broren min før jeg ante ordet av det. Og sånn går det. Frem og tilbake - bokmål, nynorsk, dialekt, radikale og konservative former om hverandre i begge målformer.

Ideelt sett burde jeg plukke meg en målform og holde meg til den. Men: Dialekt er ikke en formelt akseptabel skrivemåte, og jeg begrenser den til meldinger og til nød e-poster. Til nød. Nynorsk føles begrensende for meg, men så er det den gjengen med språkkonservative som omtrent skjeller meg ut for ikke å "holde på målformen min," eller som gjør det veldig tydelig at de kunne tenke seg det. Så har du også de som får kaffen i vrangstrupen av at jeg faktisk har skiftet målform - jeg kommer da fra nynorskland. Jeg trives med bokmål, det føles mye mer "riktig" for meg å skrive, og det gjør at de jeg kjenner som omtrent får panikkanfall av nynorsk etter sidemålsundervisningen faktisk orker å lese det jeg skriver.

Men jeg kan ikke si at valg av målform er så infernalsk viktig for meg, selv om så mange insisterer på at det skal være det. Jeg kunne egentlig godt tenke meg samnorsk, jeg, selv om det omtrent er tabu nå å si det høyt. Det er fordeler og ulemper med begge målformer, og jeg gidder ikke å legge meg opp i hvilken målform andre bruker så lenge de ikke legger seg opp i hva jeg bruker (jeg er da en optimist!).

Fremfor alt skulle jeg ønske folk kunne slutte å legge seg opp i mine språkvalg - selv om jeg er lingvist er jeg dermed ikke hardbarka nynorsk- eller riksmålstilhenger eller tilsvarende motstander, og det må da kunne være mulig å synes at det faktisk ikke er så viktig. For noen er kanskje målformen en del av deres identitet, og det er helt greit. Det er bra at de tar et veloverveid valg og står for det. Men det er ikke en del av min identitet, og kommer heller ikke til å bli det. Jeg har tatt et veloverveid valg om å ikke bry meg, enn så sløvt det kan høres ut. Det finnes faktisk andre språklige ting å interessere seg for enn en debatt som står og stamper i de samme argumentene.

En liten digresjon: Jeg tror jeg må være en dårlig lingvist. Ikke bryr jeg meg filla om målformdebatten, jeg skulle bare ønske at folk kunne bli enige snart eller slutte å bry seg så hardt, og ikke har jeg egentlig peiling på dialekter eller stedsnavn. Finnes det snart noe igjen som en lingvist kan gjøre i Norge?

Hva synes du om folks valg av målform?


søndag 9. oktober 2011

Sporadiske oppdateringer

Det har gått opp for meg i det siste at jeg har en tendens til å ta på meg for mye. Altfor mye, spesielt hvis jeg nettopp har kuttet ut noe (for da har jeg jo så god tid!). For tiden har jeg tre jobber, ett seminarinnlegg og en konferanse jeg skal forberede meg til, samt dansingen, hvor jeg skal konkurrere i slutten av måneden. I tillegg er det snart NaNo, som kommer til å oppta den lille tiden jeg har igjen, samt en bokblogg, en skriveblogg og en fotoblogg.

Jeg kommer derfor ikke til å oppdatere denne bloggen særlig ofte lenger. Det kommer et innlegg nå og da, selvsagt, og det er bare å spørre om dere har noe dere lurer på. Jeg har imidlertid ikke overskudd til å ta meg den tiden jeg føler jeg trenger for å skrive innleggene "ordentlig", siden det ligger en god del arbeid bak hvert innlegg utover selve skrivingen.

Antagelig kommer jeg til å ta bloggen opp igjen rundt juletider, for da begynner ting å roe seg litt. Forhåpentligvis. Men jeg finner sikkert ørten nye prosjekt da...

mandag 26. september 2011

Hva lingvistikkstudier gjør med deg

I dag bestemte jeg meg for å poste et innlegg som ikke tar for seg problematiske språkområder. Det er dels fordi jeg skulle postet i går (jeg har satt meg fore å poste innlegg hver søndag) og dels fordi jeg ikke har inspirasjon til å virkelig gå inn på noe seriøst. I stedet har jeg valgt å skrive et litt mindre seriøst innlegg om hva lingvistikkstudier gjør med deg. Neste gang: Hva som irriterer en lingvist, eller i hvert fall undertegnede.

Hva lingvistikkstudier gjør med deg
- Lingvistikk er det eneste språkfaget på UiB som ikke trekker poeng for skrivefeil (man er da deskriptivist og ikke preskriptivist!*). Resultatet er at man kan mer om språk enn de fleste andre, men at man ikke nødvendigvis skriver særlig mye bedre.
- Ovennevnte punkt grunner også delvis i at man lærer mer om hva språk er, noe som gjør at man mister litt respekt for etablert ortografi i seg selv og blir litt mindre skeptisk til lån og nyord. Litt.
- Man får både lyst og evne til å argumentere for noe annet enn det man faktisk mener bare fordi språk ikke er så enkelt som folk tror.
- Man mister evnen til å gi klare svar på språkspørsmål, for det avhenger jo av så mye! Hvordan definerer man for eksempel hva som er "feil" hvis man allerede aksepterer at språket oppstår og utvikles av språkbrukerne? Hva er egentlig et subjekt?
- Man kan diskutere nærmest hva som helst og ikke få med seg at diskusjonen faktisk høres ganske morbid ut for en utenforstående, fordi man egentlig bare diskuterer språklige fenomen. Case in point: Det er vanskelig å ha en ikke-tvilsom diskusjon om egenskapene til et norrønt verb som blant annet betyr "stikke med spyd"...
- Man kan analysere setninger i svære trestrukturer, men å forklare hva som er poenget? Eh...
- Man kan aldri la en bemerkning om språk gå forbi i stillhet, men må påpeke hva som er feil og hvordan det egentlig er. Gjerne da flere teorier om hvordan det egentlig er, siden ingen egentlig blir enige.
- Man kan synes at tidligere forelesere tar fullstendig feil og likevel er rasende dyktige, uten at det føles som en motsigelse.
- Man venner seg helt av med begrep som "rett" og "galt" og bruker i stedet "nyttig," "unyttig," "hensiktsmessig," "grammatikalsk," eller... "det kommer an på."
- Man skjønner ikke helt at ikke alle synes det er fantastisk interessant at enkelte norske dialekter fortsatt har språkbrukere som bruker konjunktiv, eller dativ for den saks skyld.
- Man blir satt ut av tanken på pensum på norsk (det finnes knapt på annet enn grunnivå eller spesifikt på norsk)
- Man vet mer om fonologien til obskure afrikanske eller polynesiske språk enn de skandinaviske
- Man vet (i hvert fall teoretisk) hvordan man skal uttale alle disse rare lydene som de har i andre språk, som enkelte koreanske vokaler, afrikanske klikk og korte og overlange stavelser (som vi hadde, men ikke har lenger, i norsk).
- Man kan ikke lenger lese en bok med oppdiktede språk uten å irritere seg. Jeg har lest et par unntak, og godeste Tolkien er ikke regnet med, men stort sett: eeeeugh, som en fem-åring ville sagt.
- Den første, spontane assosiasjonen til Rudberg-sangen "ut mot havet" eller enhver lignende frase/strofe er "ki te moana" (maori for ut mot havet. Etter et halvt år med maori særspråk er dette det eneste jeg husker)
- Man går alltid til hyllen for språk i en bokhandel selv om man vet man blir skuffet, for tenk om de har fått inn noe som faktisk er litt bra?
- Listen over språk man vil lære seg er merkverdig sammenfallende med Ethnologue's liste over språk som eksisterer i dag. Det er forøvrig over 6000 språk. Jepp.
- Man blir himmelfallen når noen spør hva man studerer, og de vet hva lingvistikk er. 1 av 10 tilfeller for min del, og da er jeg snill.

En litt halvhjertet liste som dere sikkert ser, slengt sammen på sparket. Om noen har tilføyinger fører jeg dem gjerne på, bare legg igjen en kommentar!



*Løselig oversatt fra engelsk

mandag 19. september 2011

Og så vs. også

Jeg har sett en del som forveksler "og så" (i to ord) med "også" (i ett ord). Det er ikke den verste feilen man kan gjøre, men det er litt irriterende for den som leser fordi de ikke egentlig er vanskelige å skille fra hverandre. Det er ikke som med "da" og "når" eller "og" og "å" at man i enkelte tilfeller ikke kan vite hvilken det er. Med noen huskeregler er det faktisk veldig lett å gjøre riktig!

Eksempler
- Jeg gikk på jobb, og så gikk jeg hjem. Jeg gikk forresten på butikken også.

- Kjøp epler, pærer og bananer.
- Kjøp plommer også.

Og så
- Betyr "og deretter."
- Oversettes til "and then" på engelsk
- Brukes for det meste til å ramse opp hendelser i noenlunde kronologisk rekkefølge. Først skjedde A, så B, og så C. Noe som skjer etter det du har sagt rett før.
- Brukes før leddet det tilhører. Kan innlede leddsetning ("og så skal jeg A") eller frase, men ikke nødvendigvis.
- Man kan høre en lite pause mellom "og" og "så" når du uttaler det. Hovedtrykket er dessuten på "så" da dette er den viktigste delen.

Også
- Betyr "i tillegg" eller lignende.
- Oversettes til "also" på engelsk.
- Brukes til å legge til noe til for eksempel en oppramsing (men ikke nødvendigvis i samme setning, som i eksemplet over).
- Sier ingenting om kronologisk rekkefølge.
- Brukes til slutt i leddet det tilhører ("jeg også").
- Uttales i ett ord, med trykk på "og," da det er den viktigste delen av ordet. 

Det kan hjelpe hvis du tenker at "og" er den viktigste delen av "også," mens "så" er den viktigste delen av "og så." Det forteller mye om hvordan de brukes.
 

søndag 11. september 2011

Da vs. når

Det er ikke alltid like lett å vite når man skal bruke ”når”, og når man skal bruke ”da”. Imidlertid finnes det noen enkle regler som gjør det om ikke akkurat superlett, så i hvert fall lettere.

Hovedregel
Hver gang når
Den gang da 

Med andre ord brukes "når" om ting som skjer mer enn én gang. For eksempel:
- Når vi drar til fjells står vi på ski

"Da" brukes om ting som har skjedd bare én gang, eller hvor man fokuserer på én spesifikk handling. For eksempel:
- Da vi dro til fjells sist sto vi på ski

Det kan altså godt skje flere ganger, poenget er om man snakker om handlingen på generelt grunnlag eller trekker frem én av dem. For å illustrere forskjellen:
- Når vi drar til fjells (vanligvis, hver gang) står vi på ski, men sist gang var det ikke snø, så da (den spesifikke gangen) ble vi værende inne.

Denne hovedregelen er det som blir lært videre på skoler, og mange lærere vil si at dette ikke bare er en hovedregelen, men den eneste regelen.

Det er feil.

Regel nummer to
Det er nemlig slik at "da" er begrenset med henhold til tempus (tid). Det vil si at den ikke kan forekomme i alle tider. "Da" er nemlig en fortidsmarkør, og kan kun brukes i fortid. I denne betydningen, vel å merke. Man kan med andre ord ikke si:
- Da jeg skal til fjells, skal jeg stå på ski. Dette får det til å virke som om "da" er brukt i betydningen "fordi."
I denne setningen må man derfor si:
- Når jeg skal til fjells, skal jeg stå på ski.

Videre bør man ikke bruke "når" i fortid hvis man vil skrive heeeeelt riktig norsk. Derom strides riktignok de lærde, men stort sett er det lurt å være på den sikre siden. Man må altså skrive:
- Da jeg var på fjellet sist, gikk jeg på ski.
Setningen:
- Når jeg var på fjellet sist, gikk jeg på ski
er ikke fullstendig skivebom, spesielt siden den blir stadig mer vanlig, men bør altså styres unna for sikkerhets skyld.

Grunnen til at "når" ikke brukes i fortid er at hvis man fokuserer på fortiden vil det alltid være spesifikke hendelser man snakker om, fordi de allerede har skjedd. Det er bare at det er en samling spesifikke hendelser i stedet for én enkelt spesifikk hendelse. Det høres ut som det samme som en generell handling, men språk er finurlige greier, og det er altså ikke helt det samme. Generelle handlinger, eller ting som hender flere ganger, er ofte i presens fordi de godt kan komme til å skje flere ganger.

Unntak
Det finnes sjelden en regel uten et unntak. Det finnes konstruksjoner som
- Når jeg skal på fjellet, da skal jeg stå på ski.

"Da" blir brukt til å gjøre hendelsen mer spesifikk, til å presisere at det er en bestemt gang vi snakker om. Det er imidlertid viktig å legge merke til at "da" ikke kommer i begynnelsen av setningen. Der må det nemlig være "når." "Da" brukes spesielt i litt lengre setninger hvor leddet etter "når" er veldig langt, for å trekke fokuset tilbake til tidspunktet. "På den tiden/i det tilfellet jeg nettopp har presisert, da..." 
 
I tilsvarende, litt kortere setninger er det ikke like naturlig å sette inn "da" her. Setningen over er litt i grenseland. Etter min oppfatning er det mer naturlig å si "når jeg skal på fjellet skal jeg stå på ski," fordi leddet mellom "når" og "skal" er kort nok til at man ikke mister oversikt. Generelt sett virker også disse konstruksjonene litt mer "barnslige" enn de uten innskutt "da."