fredag 13. april 2012

Språkforvirra

Jeg trodde jeg hadde sletta denne bloggen, men plutselig var den der i lista igjen. Vel vel, passer fint, for nå har jeg faktisk noe å skrive. For - hva gjør man når man egentlig bruker en målform, plutselig bruker en annen og så går fullstendig i surr?

I hele min skolekarriere har jeg hatt nynorsk som hovedmål, og har mer eller mindre trofast holdt meg til det. Lesehest som jeg er har jeg likevel fått bokmål godt inn i hodet. Så begynte jeg på lingvistikk, det eneste språkfaget der rettskrivingsnormene er, for å sitere Pirates of the Caribbean: "more what you'd call "guidelines" than actual rules." Prinsippet var at du godt kan bryte rettskrivningsnormene så sant det var godt begrunnet og veloverveid.

Det hører med til historien at jeg hele tiden har skrevet skjønnlitteratur på bokmål. Jeg er for så vidt enig i at nynorsk kan være mer poetisk, men jeg nekter av prinsipp å skrive roman på et skriftspråk som nekter meg å bruke de ordene som finnes i mitt ordforråd. Jeg har vokst opp i tjukkeste nynorskland, men ante ikke hva "hemmelighet" var på nynorsk før i fjerde klasse, for eksempel. Jeg nekter av prinsipp å skrive "kjærleik," "løyndom" og "røynsle," bare fordi de ordene er så fremmed for meg.

Etter hvert som jeg ble ferdig å studere gikk jeg helt over til bokmål. Det vil si - jeg skriver bokmål med de av vennene mine som jeg har blitt kjent med de siste årene. Med gamle venner og familie skriver jeg nynorsk eller en miks mellom nynorsk og dialekt, og jeg prøver å holde meg noenlunde konsekvent på det at jeg ikke vingler mellom målformer for samme person. Og bokmålen min har forandret seg ganske radikalt de siste årene, fra å være veldig "fin" til litt mer normal. Tror jeg.

Men så blir man litt språkforvirra, da. Jeg har holdt på å skrive nynorsk til bokmålsvennene mine, og omvendt. I dag skrev jeg en hel e-post på bokmål til den ene broren min før jeg ante ordet av det. Og sånn går det. Frem og tilbake - bokmål, nynorsk, dialekt, radikale og konservative former om hverandre i begge målformer.

Ideelt sett burde jeg plukke meg en målform og holde meg til den. Men: Dialekt er ikke en formelt akseptabel skrivemåte, og jeg begrenser den til meldinger og til nød e-poster. Til nød. Nynorsk føles begrensende for meg, men så er det den gjengen med språkkonservative som omtrent skjeller meg ut for ikke å "holde på målformen min," eller som gjør det veldig tydelig at de kunne tenke seg det. Så har du også de som får kaffen i vrangstrupen av at jeg faktisk har skiftet målform - jeg kommer da fra nynorskland. Jeg trives med bokmål, det føles mye mer "riktig" for meg å skrive, og det gjør at de jeg kjenner som omtrent får panikkanfall av nynorsk etter sidemålsundervisningen faktisk orker å lese det jeg skriver.

Men jeg kan ikke si at valg av målform er så infernalsk viktig for meg, selv om så mange insisterer på at det skal være det. Jeg kunne egentlig godt tenke meg samnorsk, jeg, selv om det omtrent er tabu nå å si det høyt. Det er fordeler og ulemper med begge målformer, og jeg gidder ikke å legge meg opp i hvilken målform andre bruker så lenge de ikke legger seg opp i hva jeg bruker (jeg er da en optimist!).

Fremfor alt skulle jeg ønske folk kunne slutte å legge seg opp i mine språkvalg - selv om jeg er lingvist er jeg dermed ikke hardbarka nynorsk- eller riksmålstilhenger eller tilsvarende motstander, og det må da kunne være mulig å synes at det faktisk ikke er så viktig. For noen er kanskje målformen en del av deres identitet, og det er helt greit. Det er bra at de tar et veloverveid valg og står for det. Men det er ikke en del av min identitet, og kommer heller ikke til å bli det. Jeg har tatt et veloverveid valg om å ikke bry meg, enn så sløvt det kan høres ut. Det finnes faktisk andre språklige ting å interessere seg for enn en debatt som står og stamper i de samme argumentene.

En liten digresjon: Jeg tror jeg må være en dårlig lingvist. Ikke bryr jeg meg filla om målformdebatten, jeg skulle bare ønske at folk kunne bli enige snart eller slutte å bry seg så hardt, og ikke har jeg egentlig peiling på dialekter eller stedsnavn. Finnes det snart noe igjen som en lingvist kan gjøre i Norge?

Hva synes du om folks valg av målform?