Hva lingvistikkstudier gjør med deg

I dag bestemte jeg meg for å poste et innlegg som ikke tar for seg problematiske språkområder. Det er dels fordi jeg skulle postet i går (jeg har satt meg fore å poste innlegg hver søndag) og dels fordi jeg ikke har inspirasjon til å virkelig gå inn på noe seriøst. I stedet har jeg valgt å skrive et litt mindre seriøst innlegg om hva lingvistikkstudier gjør med deg. Neste gang: Hva som irriterer en lingvist, eller i hvert fall undertegnede.

Hva lingvistikkstudier gjør med deg
- Lingvistikk er det eneste språkfaget på UiB som ikke trekker poeng for skrivefeil (man er da deskriptivist og ikke preskriptivist!*). Resultatet er at man kan mer om språk enn de fleste andre, men at man ikke nødvendigvis skriver særlig mye bedre.
- Ovennevnte punkt grunner også delvis i at man lærer mer om hva språk er, noe som gjør at man mister litt respekt for etablert ortografi i seg selv og blir litt mindre skeptisk til lån og nyord. Litt.
- Man får både lyst og evne til å argumentere for noe annet enn det man faktisk mener bare fordi språk ikke er så enkelt som folk tror.
- Man mister evnen til å gi klare svar på språkspørsmål, for det avhenger jo av så mye! Hvordan definerer man for eksempel hva som er "feil" hvis man allerede aksepterer at språket oppstår og utvikles av språkbrukerne? Hva er egentlig et subjekt?
- Man kan diskutere nærmest hva som helst og ikke få med seg at diskusjonen faktisk høres ganske morbid ut for en utenforstående, fordi man egentlig bare diskuterer språklige fenomen. Case in point: Det er vanskelig å ha en ikke-tvilsom diskusjon om egenskapene til et norrønt verb som blant annet betyr "stikke med spyd"...
- Man kan analysere setninger i svære trestrukturer, men å forklare hva som er poenget? Eh...
- Man kan aldri la en bemerkning om språk gå forbi i stillhet, men må påpeke hva som er feil og hvordan det egentlig er. Gjerne da flere teorier om hvordan det egentlig er, siden ingen egentlig blir enige.
- Man kan synes at tidligere forelesere tar fullstendig feil og likevel er rasende dyktige, uten at det føles som en motsigelse.
- Man venner seg helt av med begrep som "rett" og "galt" og bruker i stedet "nyttig," "unyttig," "hensiktsmessig," "grammatikalsk," eller... "det kommer an på."
- Man skjønner ikke helt at ikke alle synes det er fantastisk interessant at enkelte norske dialekter fortsatt har språkbrukere som bruker konjunktiv, eller dativ for den saks skyld.
- Man blir satt ut av tanken på pensum på norsk (det finnes knapt på annet enn grunnivå eller spesifikt på norsk)
- Man vet mer om fonologien til obskure afrikanske eller polynesiske språk enn de skandinaviske
- Man vet (i hvert fall teoretisk) hvordan man skal uttale alle disse rare lydene som de har i andre språk, som enkelte koreanske vokaler, afrikanske klikk og korte og overlange stavelser (som vi hadde, men ikke har lenger, i norsk).
- Man kan ikke lenger lese en bok med oppdiktede språk uten å irritere seg. Jeg har lest et par unntak, og godeste Tolkien er ikke regnet med, men stort sett: eeeeugh, som en fem-åring ville sagt.
- Den første, spontane assosiasjonen til Rudberg-sangen "ut mot havet" eller enhver lignende frase/strofe er "ki te moana" (maori for ut mot havet. Etter et halvt år med maori særspråk er dette det eneste jeg husker)
- Man går alltid til hyllen for språk i en bokhandel selv om man vet man blir skuffet, for tenk om de har fått inn noe som faktisk er litt bra?
- Listen over språk man vil lære seg er merkverdig sammenfallende med Ethnologue's liste over språk som eksisterer i dag. Det er forøvrig over 6000 språk. Jepp.
- Man blir himmelfallen når noen spør hva man studerer, og de vet hva lingvistikk er. 1 av 10 tilfeller for min del, og da er jeg snill.

En litt halvhjertet liste som dere sikkert ser, slengt sammen på sparket. Om noen har tilføyinger fører jeg dem gjerne på, bare legg igjen en kommentar!



*Løselig oversatt fra engelsk

Og så vs. også

Jeg har sett en del som forveksler "og så" (i to ord) med "også" (i ett ord). Det er ikke den verste feilen man kan gjøre, men det er litt irriterende for den som leser fordi de ikke egentlig er vanskelige å skille fra hverandre. Det er ikke som med "da" og "når" eller "og" og "å" at man i enkelte tilfeller ikke kan vite hvilken det er. Med noen huskeregler er det faktisk veldig lett å gjøre riktig!

Eksempler
- Jeg gikk på jobb, og så gikk jeg hjem. Jeg gikk forresten på butikken også.

- Kjøp epler, pærer og bananer.
- Kjøp plommer også.

Og så
- Betyr "og deretter."
- Oversettes til "and then" på engelsk
- Brukes for det meste til å ramse opp hendelser i noenlunde kronologisk rekkefølge. Først skjedde A, så B, og så C. Noe som skjer etter det du har sagt rett før.
- Brukes før leddet det tilhører. Kan innlede leddsetning ("og så skal jeg A") eller frase, men ikke nødvendigvis.
- Man kan høre en lite pause mellom "og" og "så" når du uttaler det. Hovedtrykket er dessuten på "så" da dette er den viktigste delen.

Også
- Betyr "i tillegg" eller lignende.
- Oversettes til "also" på engelsk.
- Brukes til å legge til noe til for eksempel en oppramsing (men ikke nødvendigvis i samme setning, som i eksemplet over).
- Sier ingenting om kronologisk rekkefølge.
- Brukes til slutt i leddet det tilhører ("jeg også").
- Uttales i ett ord, med trykk på "og," da det er den viktigste delen av ordet. 

Det kan hjelpe hvis du tenker at "og" er den viktigste delen av "også," mens "så" er den viktigste delen av "og så." Det forteller mye om hvordan de brukes.
 

Da vs. når

Det er ikke alltid like lett å vite når man skal bruke ”når”, og når man skal bruke ”da”. Imidlertid finnes det noen enkle regler som gjør det om ikke akkurat superlett, så i hvert fall lettere.

Hovedregel
Hver gang når
Den gang da 

Med andre ord brukes "når" om ting som skjer mer enn én gang. For eksempel:
- Når vi drar til fjells står vi på ski

"Da" brukes om ting som har skjedd bare én gang, eller hvor man fokuserer på én spesifikk handling. For eksempel:
- Da vi dro til fjells sist sto vi på ski

Det kan altså godt skje flere ganger, poenget er om man snakker om handlingen på generelt grunnlag eller trekker frem én av dem. For å illustrere forskjellen:
- Når vi drar til fjells (vanligvis, hver gang) står vi på ski, men sist gang var det ikke snø, så da (den spesifikke gangen) ble vi værende inne.

Denne hovedregelen er det som blir lært videre på skoler, og mange lærere vil si at dette ikke bare er en hovedregelen, men den eneste regelen.

Det er feil.

Regel nummer to

Det er nemlig slik at "da" er begrenset med henhold til tempus (tid). Det vil si at den ikke kan forekomme i alle tider. "Da" er nemlig en fortidsmarkør, og kan kun brukes i fortid. I denne betydningen, vel å merke. Man kan med andre ord ikke si:
- Da jeg skal til fjells, skal jeg stå på ski. Dette får det til å virke som om "da" er brukt i betydningen "fordi."
I denne setningen må man derfor si:
- Når jeg skal til fjells, skal jeg stå på ski.

Videre bør man ikke bruke "når" i fortid hvis man vil skrive heeeeelt riktig norsk. Derom strides riktignok de lærde, men stort sett er det lurt å være på den sikre siden. Man må altså skrive:
- Da jeg var på fjellet sist, gikk jeg på ski.
Setningen:
- Når jeg var på fjellet sist, gikk jeg på ski
er ikke fullstendig skivebom, spesielt siden den blir stadig mer vanlig, men bør altså styres unna for sikkerhets skyld.

Grunnen til at "når" ikke brukes i fortid er at hvis man fokuserer på fortiden vil det alltid være spesifikke hendelser man snakker om, fordi de allerede har skjedd. Det er bare at det er en samling spesifikke hendelser i stedet for én enkelt spesifikk hendelse. Det høres ut som det samme som en generell handling, men språk er finurlige greier, og det er altså ikke helt det samme. Generelle handlinger, eller ting som hender flere ganger, er ofte i presens fordi de godt kan komme til å skje flere ganger.

Unntak

Det finnes sjelden en regel uten et unntak. Det finnes konstruksjoner som

- Når jeg skal på fjellet, da skal jeg stå på ski.

"Da" blir brukt til å gjøre hendelsen mer spesifikk, til å presisere at det er en bestemt gang vi snakker om. Det er imidlertid viktig å legge merke til at "da" ikke kommer i begynnelsen av setningen. Der må det nemlig være "når." "Da" brukes spesielt i litt lengre setninger hvor leddet etter "når" er veldig langt, for å trekke fokuset tilbake til tidspunktet. "På den tiden/i det tilfellet jeg nettopp har presisert, da..." 

 

I tilsvarende, litt kortere setninger er det ikke like naturlig å sette inn "da" her. Setningen over er litt i grenseland. Etter min oppfatning er det mer naturlig å si "når jeg skal på fjellet skal jeg stå på ski," fordi leddet mellom "når" og "skal" er kort nok til at man ikke mister oversikt. Generelt sett virker også disse konstruksjonene litt mer "barnslige" enn de uten innskutt "da."

Og eller å?

Et spørsmål de fleste ser ut til å slite med, er når man skal bruke “og” og “å.” Det finnes dessverre ikke noen A4-løsning, siden det finnes setninger der det er umulig å vite hvilken man skal bruke. Da må man begynne å analysere hva som er underordnet eller overordnet hva, hvilken form verbet har, hva betydningen egentlig er, og så videre. Stort sett kan man komme langt med noen huskeregler. Dere kan også gå til Språkrådets side “Å eller og?” og lese mer der.

Det finner flere huskeregler man kan bruke. Jeg skal kort liste opp huskereglene her, og så skal jeg gi eksempler og forklare mer etterpå. Dere vil merke at en del ord står i fet skrift. Dette er ord som potensielt kan være vanskelige for de som ikke er inne i begrepene som brukes i språkvitenskap. De fleste av disse skal bli forklart i egne innlegg eller i teksten, men det er bare å spørre om noe er uklart.

1. "Å" kan bare stå foran verb i infinitiv. "Og" kan stå foran alle verbformer.


2. "Og" står kun mellom konstruksjoner (ord, fraser, setninger) som er likestilte grammatisk. 



3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form.


4. Det skal være "å" hvis verbet er et objekt eller utfylling til det den følger etter.


Forklaring og eksempler:


1. Infinitiv er den formen som står i ordboken. Sykle, løpe, skrive er eksempler på dette. Dette er grunnen til at "å" i mange grammatikker kalles infinitivsmerke. 

     Triks 1: Gå først ut fra at alle infinitiv skal ha "å", alle andre tilfeller skal ha "og." Sjekk deretter om det kanskje kan være "og" likevel. Det er mye lettere enn å gjøre det motsatt vei!
     Triks 2: Bruk fortidstesten. Hvis verbet fortsatt er i infinitiv og ikke fortid når du har gjort om setningen, skal det sannsynligvis være "å."

     Eksempel: Han likte å sykle.
Her er sykle i infinitiv (ikke sykler eller syklet), og skal derfor ha "å." Jeg kommer tilbake til denne eksempelsetningen i punkt fire.


     NB: I noen tilfeller kan imperativ- og infinitivsformen være identiske. Dette er tilfellet ved verb som "å gå" vs. "gå." Men disse formene oppfører seg ikke på samme måte i det hele tatt, og hvis det er imperativ blir det uansett ikke "å"-lyd foran. Det kan imidlertid være "å."


2. "Og" kan kun stå mellom konstruksjoner som er sidestilte. Dette kan være to hovedsetninger, to underordnede setninger, to verb av samme form, to substantiv, to adjektiv, og så videre. 


     Triks 1: Ikke tenk at det skal være "og" når to verb står ved siden av hverandre. Det er for mange unntak til denne regelen til at den er praktisk å bruke, fordi den kun gjelder når verbene faktisk er likeverdige.
     Triks 2: "Å" kan kun stå direkte foran verbet, så hvis det er et annet ord mellom skal det være "og".
     Triks 3: Kan du utelate det ene leddet uten at betydningen til det andre endres eller ødelegges, skal det sannsynligvis være "og."


     Eksempel på sidestilte setninger:
     Han gikk og hun syklet. Her er to hovedsetninger sidestilt. Siden de to setningene har ulike subjekt er det ganske lett å se at det skal være "og", siden "å" alltid kommer rett før verbet. 
     Han gikk og syklet. Her er også to hovedsetninger sidestilt. Setningene som er sammenslått er Han gikk og han syklet. Siden begge tilfellene av "han" refererer til samme person kan det ene (det etter "og") utelates. Dette kalles ellipse.


    Eksempel på to underordnede setninger:
    Han likte å gå og (å) sykle. Hvis begge "å" er med blir denne ganske lett å avgjøre. Som alltid kan imidlertid det siste tilfellet av "å" utelates, på samme måte som i forrige eksempel. Her er jo også begge de underordnede setningene infinitivskonstruksjoner. Trikset her er at infinitivskonstruksjoner alltid kan gjøres om til substantiv-lignende konstruksjoner. For eksempel, eksemplet kan gjøre som til Han likte gåing og sykling. Da er det lett å se hva det skal være. 
     Han likte at Hushovd vant løpet og at sykling var in igjen. Her har man to underordnede setninger (begge starter med "at"). De er likestilte grammatisk (en av dem kan kuttes ut uten at den andre mister sin mening) og kobles derfor sammen med "og."


    Eksempel på to verb av samme form:
    Han syklet og løp.

     Eksempel på to substantiv:
     Han likte sport og matlaging.

    Eksempel på to adjektiv:
    Han var stor og sterk.
    Den store og sterke mannen likte vektløfting.

3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form. Dette er f.eks. sykle og løpe, syklet og løp, sykler og løper, men ikke syklet og løper - men dette gjelder ikke hvis det er to hovedsetninger som blir koblet sammen.


4. "Å" skal brukes hvis verbet eller frasen er objekt eller utfylling til det den følger etter.


Dette punktet krever litt mer forklaring. La oss ta eksemplet fra punkt 1:
Han likte å sykle.


I punkt 2 nevnte jeg at to konstruksjoner (ord, fraser eller setninger) er sidestilte hvis den ene kan kuttes ut uten at betydningen til den andre endres eller forringes. Dette kan også brukes i dette tilfellet, men omvendt. La oss se hvordan det ser ut hvis vi fjerner det ene av de to verbene i eksemplet over:

* Han likte
* Han sykle

Merknad: Stjerne (*) er brukt i språkvitenskap for å markere setninger som ikke er grammatikalske, det vil si som språkbrukere ikke regner for å være en "riktig" setning (men den kan være grammatikalsk uten å gi mening rent semantisk).

Det første av de to eksemplene gir rett og slett ingen mening. Likte er et verb (et av kontroll- og løftingsverbene) som må ha et objekt for å gi mening. Hva er det man liker?

     Triks 1: Kan du erstatte og/å+verb med "det" eller et substantiv, skal det etter all sannsynlighet være "å". I hvert fall i setninger som Han likte å sykle, som kan gjøre som til Han likte sykling.
     Triks 2: Kan du sette inn "det" før og/å skal det sannsynligvis også være "å". (Han likte å sykle blir til Han likte det å sykle).

Det andre eksemplet er feil rett og slett fordi verbet har feil form. Skal verbet kunne sidestilles med "likte" må det ha samme form, altså *Han likte og syklet (som uansett blir feil pga at verbet like plutselig ikke har objekt lenger). En setning kan ikke ha et verb som står i infinitiv som hovedverb i norsk, rett og slett fordi det MÅ markeres for tempus (tid). Det må være minst ett verb som markeres med tid i en hovedsetning.

Så har man verb som er utfylling for det som det følger etter. Et eksempel på dette er:

Sofaen var god å sitte i (hentet fra sprakradet.no)

Her er å sitte i utfylling til god, det vil si at det spesifiserer på hvilken måte sofaen var god. Den var ikke god til å male, men god å sitte i. Det er ikke mulig å bruke "og" i slike tilfeller. Det vil i så fall implisere at sofaen sitter.

    Tips: Slike setninger kan være vanskelige. Det som er bra å bruke i slike tilfeller er å tenke over hvem som gjør hva. Hvis samme person/ting både sitter og er god, er det et argument for "og," selv om setninger som den over da må omformuleres litt for å gi mening ettersom "god" og "å sitte" er to forskjellige typer element (adjektiv og infinitivskonstruksjon) og dermed ikke kan sidestilles med "og." Men hvis det er en annen som sitter enn den som adjektivet beskriver, skal det være "å."

Eksempel fra virkeligheten:

I en tråd på Goodreads.com ble det spurt om og/å i forbindelse med følgende setning:

Hvilke norske fantasybøker vil du anbefale andre og/å lese?

Setningen er litt komplisert fordi den er et spørsmål og ting dermed blir snudd om på. Subjektet er du, det ser vi fordi det er du som anbefaler noe. Men: infinitivskonstruksjonen å lese blir ikke utført av du. Denne handlingen blir utført av andre. Dermed skal det være "å" her.

Hvis vi lager setningen om til en påstand og ikke et spørsmål (erstatter hvilke med disse for å få litt bedre mening) ser den slik ut:

Du vil anbefale andre å lese disse norske fantasybøkene.

Setningen virker komplisert, men den er egentlig samme typen som Han likte å sykle over. Forskjellen er bare at frasen som begynner med å lese (å lese disse norske fantasybøkene) har flere elementer enn i den andre. (Kort fortalt er disse norske fantasybøkene utfylling/komplement til å lese. Han likte å sykle kan også ha en utfylling, for eksempel Han likte å sykle gjennom skogen.) Den virker også annerledes fordi andre står foran infinitivsmerket, men dette elementet kan kuttes ut. I så fall er det uspesifisert hvem som skal utføre lesingen, men det blir forstått ut fra konteksten. Verbet like kan ikke ha et element som andre etter seg, men det er på grunn av verbbetydningen og ikke verbtypen/setningstypen.

-----

Jeg håper at dette innlegget er noenlunde oppklarende og at jeg ikke har forvirret dere fullstendig. Det er det aller første innlegget på bloggen, og jeg er ikke vant til å skulle forklare noe skriftlig som er både utfyllende og noenlunde enkelt å forstå for de som ikke har studert språkvitenskap. Det viktigste er avsnittene merket "Tips" samt de forskjellige punktene, resten er bare utfylling. Skulle dere ha noen spørsmål eller er fullstendig forvirret er det bare å legge inn en kommentar i feltet under. Har du en setning hvor du lurer på om det skal være "og" eller "å" er det også bare å spørre.