Nye tider, nye emner

Det er visst tid for blogg-resirkulering her i gården. Opprinnelig het denne bloggen Språkdilla og handlet om det meste som har med språk å gjøre, men jeg manglet nærmest konstant motivasjon til å holde den ved like. Jeg jobber jo med språk, og det ble litt mye å skrive om det på fritiden også. Så jeg tenkte: Jeg liker jo fortsatt å lese om språk, men hvor mange blogger som omtaler faglitteratur på en uformell måte finnes det egentlig? (Hvis noen vet om noen bra setter jeg pris på en link dit)

Samtidig leser jeg faglitteratur om en hel rekke emner. Ikke bare språk, men om historie, kulturer, litteratur og skriving, mytologi, fotografering og tegning, you name it. Jeg har sikkert glemt noe også. Etter å ha blogget om skjønnlitteratur i et par år legger jeg stadig oftere merke til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg må huske hvis jeg skriver omtale og så videre. Så hvorfor ikke skrive om faglitteratur også? Jeg liker å ha ting litt separat, derfor en resirkulering av denne bloggen, men den vil egentlig være en slags utvidelse av den vanlige bokbloggen min. Ikke så mye ekstra arbeid, tror jeg - bøkene leser jeg jo uansett.

Selve navnet er som de fleste sikkert har skjønt en forkortelse for vitenskapelig litteratur, men som også kan leses som et uttrykk, vit litt (mer enn du gjør nå).

Så hva kommer jeg til å skrive om fremover? Jeg har noen geniale, populærvitenskapelige bøker om hvordan det var å leve i Romerriket og det middelalderske England, samt en om det å bli ridder og hvordan det egentlig var. Jeg har også en litt større bok som heter Vikinger i Krig, som har stått på leselisten lenge, samt boken Swords & Swordsmen. Jeg gleder meg veldig til de bøkene. Jeg har også en om skriftsystem som jeg tror blir spennende.

Det kan bli en stund til første omtale siden jeg ikke er ferdig med noen av bøkene ennå, men de kommer!

Hva vil dere lese om?

Som en som både studerer og jobber med språk er det av og til vanskelig å vite hva som er nyttig for andre å lese om - hva som er vanskelig, interessant, gøy, utfordrende... Jeg kommer selvfølgelig til å skrive om det jeg selv synes er gøy, irriterende, spennende og så videre, men vil gjerne også ha litt tilbakemeldinger.

Har du/dere noen språkrelaterte spørsmål jeg kan bruke som utgangspunkt? Er det for eksempel noen ord du alltid lurer på stavingen til, noen setninger som bare virker merkelige, eller noe som irriterer deg? Er det noe du vil lære mer om?

Når det gjelder det siste spørsmålet mener jeg ikke nødvendigvis grammatikkregler eller skriveregler, selv om det også i høyeste grad er lov. Men hva med dyrs språkevne, hvordan fungerer den? Hvordan lærer mennesker språk? Finnes det trekk som går igjen i alle språk? Hvor mange språk finnes det egentlig? Hvorfor studerer man utdødde språk eller språk som ikke brukes her til lands? Hvor store fordeler (eller ulemper) har egentlig tospråklige barn i forhold til enspråklige? Hvorfor har språk blitt ilagt så stor betydning gjennom tidene, og hvorfor sies det at språk er makt? Hvorfor er det så nøye om språk forsvinner? Hva er bra/galt med at språk forandrer seg?

Jeg vil også påpeke at jeg ikke trenger superbra formuleringer eller veldig store spørsmål. Spør om det du vil, enten det er enkeltord, en bestemt setning eller flere. Jeg skal svare så godt jeg kan!

Språkforvirra

Jeg trodde jeg hadde sletta denne bloggen, men plutselig var den der i lista igjen. Vel vel, passer fint, for nå har jeg faktisk noe å skrive. For - hva gjør man når man egentlig bruker en målform, plutselig bruker en annen og så går fullstendig i surr?

I hele min skolekarriere har jeg hatt nynorsk som hovedmål, og har mer eller mindre trofast holdt meg til det. Lesehest som jeg er har jeg likevel fått bokmål godt inn i hodet. Så begynte jeg på lingvistikk, det eneste språkfaget der rettskrivingsnormene er, for å sitere Pirates of the Caribbean: "more what you'd call "guidelines" than actual rules." Prinsippet var at du godt kan bryte rettskrivningsnormene så sant det var godt begrunnet og veloverveid.

Det hører med til historien at jeg hele tiden har skrevet skjønnlitteratur på bokmål. Jeg er for så vidt enig i at nynorsk kan være mer poetisk, men jeg nekter av prinsipp å skrive roman på et skriftspråk som nekter meg å bruke de ordene som finnes i mitt ordforråd. Jeg har vokst opp i tjukkeste nynorskland, men ante ikke hva "hemmelighet" var på nynorsk før i fjerde klasse, for eksempel. Jeg nekter av prinsipp å skrive "kjærleik," "løyndom" og "røynsle," bare fordi de ordene er så fremmed for meg.

Etter hvert som jeg ble ferdig å studere gikk jeg helt over til bokmål. Det vil si - jeg skriver bokmål med de av vennene mine som jeg har blitt kjent med de siste årene. Med gamle venner og familie skriver jeg nynorsk eller en miks mellom nynorsk og dialekt, og jeg prøver å holde meg noenlunde konsekvent på det at jeg ikke vingler mellom målformer for samme person. Og bokmålen min har forandret seg ganske radikalt de siste årene, fra å være veldig "fin" til litt mer normal. Tror jeg.

Men så blir man litt språkforvirra, da. Jeg har holdt på å skrive nynorsk til bokmålsvennene mine, og omvendt. I dag skrev jeg en hel e-post på bokmål til den ene broren min før jeg ante ordet av det. Og sånn går det. Frem og tilbake - bokmål, nynorsk, dialekt, radikale og konservative former om hverandre i begge målformer.

Ideelt sett burde jeg plukke meg en målform og holde meg til den. Men: Dialekt er ikke en formelt akseptabel skrivemåte, og jeg begrenser den til meldinger og til nød e-poster. Til nød. Nynorsk føles begrensende for meg, men så er det den gjengen med språkkonservative som omtrent skjeller meg ut for ikke å "holde på målformen min," eller som gjør det veldig tydelig at de kunne tenke seg det. Så har du også de som får kaffen i vrangstrupen av at jeg faktisk har skiftet målform - jeg kommer da fra nynorskland. Jeg trives med bokmål, det føles mye mer "riktig" for meg å skrive, og det gjør at de jeg kjenner som omtrent får panikkanfall av nynorsk etter sidemålsundervisningen faktisk orker å lese det jeg skriver.

Men jeg kan ikke si at valg av målform er så infernalsk viktig for meg, selv om så mange insisterer på at det skal være det. Jeg kunne egentlig godt tenke meg samnorsk, jeg, selv om det omtrent er tabu nå å si det høyt. Det er fordeler og ulemper med begge målformer, og jeg gidder ikke å legge meg opp i hvilken målform andre bruker så lenge de ikke legger seg opp i hva jeg bruker (jeg er da en optimist!).

Fremfor alt skulle jeg ønske folk kunne slutte å legge seg opp i mine språkvalg - selv om jeg er lingvist er jeg dermed ikke hardbarka nynorsk- eller riksmålstilhenger eller tilsvarende motstander, og det må da kunne være mulig å synes at det faktisk ikke er så viktig. For noen er kanskje målformen en del av deres identitet, og det er helt greit. Det er bra at de tar et veloverveid valg og står for det. Men det er ikke en del av min identitet, og kommer heller ikke til å bli det. Jeg har tatt et veloverveid valg om å ikke bry meg, enn så sløvt det kan høres ut. Det finnes faktisk andre språklige ting å interessere seg for enn en debatt som står og stamper i de samme argumentene.

En liten digresjon: Jeg tror jeg må være en dårlig lingvist. Ikke bryr jeg meg filla om målformdebatten, jeg skulle bare ønske at folk kunne bli enige snart eller slutte å bry seg så hardt, og ikke har jeg egentlig peiling på dialekter eller stedsnavn. Finnes det snart noe igjen som en lingvist kan gjøre i Norge?

Hva synes du om folks valg av målform?