Hva lingvistikkstudier gjør med deg

I dag bestemte jeg meg for å poste et innlegg som ikke tar for seg problematiske språkområder. Det er dels fordi jeg skulle postet i går (jeg har satt meg fore å poste innlegg hver søndag) og dels fordi jeg ikke har inspirasjon til å virkelig gå inn på noe seriøst. I stedet har jeg valgt å skrive et litt mindre seriøst innlegg om hva lingvistikkstudier gjør med deg. Neste gang: Hva som irriterer en lingvist, eller i hvert fall undertegnede.

Hva lingvistikkstudier gjør med deg
- Lingvistikk er det eneste språkfaget på UiB som ikke trekker poeng for skrivefeil (man er da deskriptivist og ikke preskriptivist!*). Resultatet er at man kan mer om språk enn de fleste andre, men at man ikke nødvendigvis skriver særlig mye bedre.
- Ovennevnte punkt grunner også delvis i at man lærer mer om hva språk er, noe som gjør at man mister litt respekt for etablert ortografi i seg selv og blir litt mindre skeptisk til lån og nyord. Litt.
- Man får både lyst og evne til å argumentere for noe annet enn det man faktisk mener bare fordi språk ikke er så enkelt som folk tror.
- Man mister evnen til å gi klare svar på språkspørsmål, for det avhenger jo av så mye! Hvordan definerer man for eksempel hva som er "feil" hvis man allerede aksepterer at språket oppstår og utvikles av språkbrukerne? Hva er egentlig et subjekt?
- Man kan diskutere nærmest hva som helst og ikke få med seg at diskusjonen faktisk høres ganske morbid ut for en utenforstående, fordi man egentlig bare diskuterer språklige fenomen. Case in point: Det er vanskelig å ha en ikke-tvilsom diskusjon om egenskapene til et norrønt verb som blant annet betyr "stikke med spyd"...
- Man kan analysere setninger i svære trestrukturer, men å forklare hva som er poenget? Eh...
- Man kan aldri la en bemerkning om språk gå forbi i stillhet, men må påpeke hva som er feil og hvordan det egentlig er. Gjerne da flere teorier om hvordan det egentlig er, siden ingen egentlig blir enige.
- Man kan synes at tidligere forelesere tar fullstendig feil og likevel er rasende dyktige, uten at det føles som en motsigelse.
- Man venner seg helt av med begrep som "rett" og "galt" og bruker i stedet "nyttig," "unyttig," "hensiktsmessig," "grammatikalsk," eller... "det kommer an på."
- Man skjønner ikke helt at ikke alle synes det er fantastisk interessant at enkelte norske dialekter fortsatt har språkbrukere som bruker konjunktiv, eller dativ for den saks skyld.
- Man blir satt ut av tanken på pensum på norsk (det finnes knapt på annet enn grunnivå eller spesifikt på norsk)
- Man vet mer om fonologien til obskure afrikanske eller polynesiske språk enn de skandinaviske
- Man vet (i hvert fall teoretisk) hvordan man skal uttale alle disse rare lydene som de har i andre språk, som enkelte koreanske vokaler, afrikanske klikk og korte og overlange stavelser (som vi hadde, men ikke har lenger, i norsk).
- Man kan ikke lenger lese en bok med oppdiktede språk uten å irritere seg. Jeg har lest et par unntak, og godeste Tolkien er ikke regnet med, men stort sett: eeeeugh, som en fem-åring ville sagt.
- Den første, spontane assosiasjonen til Rudberg-sangen "ut mot havet" eller enhver lignende frase/strofe er "ki te moana" (maori for ut mot havet. Etter et halvt år med maori særspråk er dette det eneste jeg husker)
- Man går alltid til hyllen for språk i en bokhandel selv om man vet man blir skuffet, for tenk om de har fått inn noe som faktisk er litt bra?
- Listen over språk man vil lære seg er merkverdig sammenfallende med Ethnologue's liste over språk som eksisterer i dag. Det er forøvrig over 6000 språk. Jepp.
- Man blir himmelfallen når noen spør hva man studerer, og de vet hva lingvistikk er. 1 av 10 tilfeller for min del, og da er jeg snill.

En litt halvhjertet liste som dere sikkert ser, slengt sammen på sparket. Om noen har tilføyinger fører jeg dem gjerne på, bare legg igjen en kommentar!



*Løselig oversatt fra engelsk