Et spørsmål de fleste ser ut til å slite med, er når man skal bruke “og” og “å.” Det finnes dessverre ikke noen A4-løsning, siden det finnes setninger der det er umulig å vite hvilken man skal bruke. Da må man begynne å analysere hva som er underordnet eller overordnet hva, hvilken form verbet har, hva betydningen egentlig er, og så videre. Stort sett kan man komme langt med noen huskeregler. Dere kan også gå til Språkrådets side “Å eller og?” og lese mer der.
Det finner flere huskeregler man kan bruke. Jeg skal kort liste opp huskereglene her, og så skal jeg gi eksempler og forklare mer etterpå. Dere vil merke at en del ord står i fet skrift. Dette er ord som potensielt kan være vanskelige for de som ikke er inne i begrepene som brukes i språkvitenskap. De fleste av disse skal bli forklart i egne innlegg eller i teksten, men det er bare å spørre om noe er uklart.
1. "Å" kan bare stå foran verb i infinitiv. "Og" kan stå foran alle verbformer.
2. "Og" står kun mellom konstruksjoner (ord, fraser, setninger) som er likestilte grammatisk.
3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form.
4. Det skal være "å" hvis verbet er et objekt eller utfylling til det den følger etter.
Forklaring og eksempler:
1. Infinitiv er den formen som står i ordboken. Sykle, løpe, skrive er eksempler på dette. Dette er grunnen til at "å" i mange grammatikker kalles infinitivsmerke.
Triks 1: Gå først ut fra at alle infinitiv skal ha "å", alle andre tilfeller skal ha "og." Sjekk deretter om det kanskje kan være "og" likevel. Det er mye lettere enn å gjøre det motsatt vei!
Triks 2: Bruk fortidstesten. Hvis verbet fortsatt er i infinitiv og ikke fortid når du har gjort om setningen, skal det sannsynligvis være "å."
Eksempel: Han likte å sykle.
Her er sykle i infinitiv (ikke sykler eller syklet), og skal derfor ha "å." Jeg kommer tilbake til denne eksempelsetningen i punkt fire.
NB: I noen tilfeller kan imperativ- og infinitivsformen være identiske. Dette er tilfellet ved verb som "å gå" vs. "gå." Men disse formene oppfører seg ikke på samme måte i det hele tatt, og hvis det er imperativ blir det uansett ikke "å"-lyd foran. Det kan imidlertid være "å."
2. "Og" kan kun stå mellom konstruksjoner som er sidestilte. Dette kan være to hovedsetninger, to underordnede setninger, to verb av samme form, to substantiv, to adjektiv, og så videre.
Triks 1: Ikke tenk at det skal være "og" når to verb står ved siden av hverandre. Det er for mange unntak til denne regelen til at den er praktisk å bruke, fordi den kun gjelder når verbene faktisk er likeverdige.
Triks 2: "Å" kan kun stå direkte foran verbet, så hvis det er et annet ord mellom skal det være "og".
Triks 3: Kan du utelate det ene leddet uten at betydningen til det andre endres eller ødelegges, skal det sannsynligvis være "og."
Eksempel på sidestilte setninger:
Han gikk og hun syklet. Her er to hovedsetninger sidestilt. Siden de to setningene har ulike subjekt er det ganske lett å se at det skal være "og", siden "å" alltid kommer rett før verbet.
Han gikk og syklet. Her er også to hovedsetninger sidestilt. Setningene som er sammenslått er Han gikk og han syklet. Siden begge tilfellene av "han" refererer til samme person kan det ene (det etter "og") utelates. Dette kalles ellipse.
Eksempel på to underordnede setninger:
Han likte å gå og (å) sykle. Hvis begge "å" er med blir denne ganske lett å avgjøre. Som alltid kan imidlertid det siste tilfellet av "å" utelates, på samme måte som i forrige eksempel. Her er jo også begge de underordnede setningene infinitivskonstruksjoner. Trikset her er at infinitivskonstruksjoner alltid kan gjøres om til substantiv-lignende konstruksjoner. For eksempel, eksemplet kan gjøre som til Han likte gåing og sykling. Da er det lett å se hva det skal være.
Han likte at Hushovd vant løpet og at sykling var in igjen. Her har man to underordnede setninger (begge starter med "at"). De er likestilte grammatisk (en av dem kan kuttes ut uten at den andre mister sin mening) og kobles derfor sammen med "og."
Eksempel på to verb av samme form:
Han syklet og løp.
Eksempel på to substantiv:
Han likte sport og matlaging.
Eksempel på to adjektiv:
Han var stor og sterk.
Den store og sterke mannen likte vektløfting.
3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form. Dette er f.eks. sykle og løpe, syklet og løp, sykler og løper, men ikke syklet og løper - men dette gjelder ikke hvis det er to hovedsetninger som blir koblet sammen.
4. "Å" skal brukes hvis verbet eller frasen er objekt eller utfylling til det den følger etter.
Dette punktet krever litt mer forklaring. La oss ta eksemplet fra punkt 1:
Han likte å sykle.
I punkt 2 nevnte jeg at to konstruksjoner (ord, fraser eller setninger) er sidestilte hvis den ene kan kuttes ut uten at betydningen til den andre endres eller forringes. Dette kan også brukes i dette tilfellet, men omvendt. La oss se hvordan det ser ut hvis vi fjerner det ene av de to verbene i eksemplet over:
* Han likte
* Han sykle
Merknad: Stjerne (*) er brukt i språkvitenskap for å markere setninger som ikke er grammatikalske, det vil si som språkbrukere ikke regner for å være en "riktig" setning (men den kan være grammatikalsk uten å gi mening rent semantisk).
Det første av de to eksemplene gir rett og slett ingen mening. Likte er et verb (et av kontroll- og løftingsverbene) som må ha et objekt for å gi mening. Hva er det man liker?
Triks 1: Kan du erstatte og/å+verb med "det" eller et substantiv, skal det etter all sannsynlighet være "å". I hvert fall i setninger som Han likte å sykle, som kan gjøre som til Han likte sykling.
Triks 2: Kan du sette inn "det" før og/å skal det sannsynligvis også være "å". (Han likte å sykle blir til Han likte det å sykle).
Det andre eksemplet er feil rett og slett fordi verbet har feil form. Skal verbet kunne sidestilles med "likte" må det ha samme form, altså *Han likte og syklet (som uansett blir feil pga at verbet like plutselig ikke har objekt lenger). En setning kan ikke ha et verb som står i infinitiv som hovedverb i norsk, rett og slett fordi det MÅ markeres for tempus (tid). Det må være minst ett verb som markeres med tid i en hovedsetning.
Så har man verb som er utfylling for det som det følger etter. Et eksempel på dette er:
Sofaen var god å sitte i (hentet fra sprakradet.no)
Her er å sitte i utfylling til god, det vil si at det spesifiserer på hvilken måte sofaen var god. Den var ikke god til å male, men god å sitte i. Det er ikke mulig å bruke "og" i slike tilfeller. Det vil i så fall implisere at sofaen sitter.
Tips: Slike setninger kan være vanskelige. Det som er bra å bruke i slike tilfeller er å tenke over hvem som gjør hva. Hvis samme person/ting både sitter og er god, er det et argument for "og," selv om setninger som den over da må omformuleres litt for å gi mening ettersom "god" og "å sitte" er to forskjellige typer element (adjektiv og infinitivskonstruksjon) og dermed ikke kan sidestilles med "og." Men hvis det er en annen som sitter enn den som adjektivet beskriver, skal det være "å."
Eksempel fra virkeligheten:
I en tråd på Goodreads.com ble det spurt om og/å i forbindelse med følgende setning:
Hvilke norske fantasybøker vil du anbefale andre og/å lese?
Setningen er litt komplisert fordi den er et spørsmål og ting dermed blir snudd om på. Subjektet er du, det ser vi fordi det er du som anbefaler noe. Men: infinitivskonstruksjonen å lese blir ikke utført av du. Denne handlingen blir utført av andre. Dermed skal det være "å" her.
Hvis vi lager setningen om til en påstand og ikke et spørsmål (erstatter hvilke med disse for å få litt bedre mening) ser den slik ut:
Du vil anbefale andre å lese disse norske fantasybøkene.
Setningen virker komplisert, men den er egentlig samme typen som Han likte å sykle over. Forskjellen er bare at frasen som begynner med å lese (å lese disse norske fantasybøkene) har flere elementer enn i den andre. (Kort fortalt er disse norske fantasybøkene utfylling/komplement til å lese. Han likte å sykle kan også ha en utfylling, for eksempel Han likte å sykle gjennom skogen.) Den virker også annerledes fordi andre står foran infinitivsmerket, men dette elementet kan kuttes ut. I så fall er det uspesifisert hvem som skal utføre lesingen, men det blir forstått ut fra konteksten. Verbet like kan ikke ha et element som andre etter seg, men det er på grunn av verbbetydningen og ikke verbtypen/setningstypen.
-----
Jeg håper at dette innlegget er noenlunde oppklarende og at jeg ikke har forvirret dere fullstendig. Det er det aller første innlegget på bloggen, og jeg er ikke vant til å skulle forklare noe skriftlig som er både utfyllende og noenlunde enkelt å forstå for de som ikke har studert språkvitenskap. Det viktigste er avsnittene merket "Tips" samt de forskjellige punktene, resten er bare utfylling. Skulle dere ha noen spørsmål eller er fullstendig forvirret er det bare å legge inn en kommentar i feltet under. Har du en setning hvor du lurer på om det skal være "og" eller "å" er det også bare å spørre.
Det finner flere huskeregler man kan bruke. Jeg skal kort liste opp huskereglene her, og så skal jeg gi eksempler og forklare mer etterpå. Dere vil merke at en del ord står i fet skrift. Dette er ord som potensielt kan være vanskelige for de som ikke er inne i begrepene som brukes i språkvitenskap. De fleste av disse skal bli forklart i egne innlegg eller i teksten, men det er bare å spørre om noe er uklart.
1. "Å" kan bare stå foran verb i infinitiv. "Og" kan stå foran alle verbformer.
2. "Og" står kun mellom konstruksjoner (ord, fraser, setninger) som er likestilte grammatisk.
3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form.
4. Det skal være "å" hvis verbet er et objekt eller utfylling til det den følger etter.
Forklaring og eksempler:
1. Infinitiv er den formen som står i ordboken. Sykle, løpe, skrive er eksempler på dette. Dette er grunnen til at "å" i mange grammatikker kalles infinitivsmerke.
Triks 1: Gå først ut fra at alle infinitiv skal ha "å", alle andre tilfeller skal ha "og." Sjekk deretter om det kanskje kan være "og" likevel. Det er mye lettere enn å gjøre det motsatt vei!
Triks 2: Bruk fortidstesten. Hvis verbet fortsatt er i infinitiv og ikke fortid når du har gjort om setningen, skal det sannsynligvis være "å."
Eksempel: Han likte å sykle.
Her er sykle i infinitiv (ikke sykler eller syklet), og skal derfor ha "å." Jeg kommer tilbake til denne eksempelsetningen i punkt fire.
NB: I noen tilfeller kan imperativ- og infinitivsformen være identiske. Dette er tilfellet ved verb som "å gå" vs. "gå." Men disse formene oppfører seg ikke på samme måte i det hele tatt, og hvis det er imperativ blir det uansett ikke "å"-lyd foran. Det kan imidlertid være "å."
2. "Og" kan kun stå mellom konstruksjoner som er sidestilte. Dette kan være to hovedsetninger, to underordnede setninger, to verb av samme form, to substantiv, to adjektiv, og så videre.
Triks 1: Ikke tenk at det skal være "og" når to verb står ved siden av hverandre. Det er for mange unntak til denne regelen til at den er praktisk å bruke, fordi den kun gjelder når verbene faktisk er likeverdige.
Triks 2: "Å" kan kun stå direkte foran verbet, så hvis det er et annet ord mellom skal det være "og".
Triks 3: Kan du utelate det ene leddet uten at betydningen til det andre endres eller ødelegges, skal det sannsynligvis være "og."
Eksempel på sidestilte setninger:
Han gikk og hun syklet. Her er to hovedsetninger sidestilt. Siden de to setningene har ulike subjekt er det ganske lett å se at det skal være "og", siden "å" alltid kommer rett før verbet.
Han gikk og syklet. Her er også to hovedsetninger sidestilt. Setningene som er sammenslått er Han gikk og han syklet. Siden begge tilfellene av "han" refererer til samme person kan det ene (det etter "og") utelates. Dette kalles ellipse.
Eksempel på to underordnede setninger:
Han likte å gå og (å) sykle. Hvis begge "å" er med blir denne ganske lett å avgjøre. Som alltid kan imidlertid det siste tilfellet av "å" utelates, på samme måte som i forrige eksempel. Her er jo også begge de underordnede setningene infinitivskonstruksjoner. Trikset her er at infinitivskonstruksjoner alltid kan gjøres om til substantiv-lignende konstruksjoner. For eksempel, eksemplet kan gjøre som til Han likte gåing og sykling. Da er det lett å se hva det skal være.
Han likte at Hushovd vant løpet og at sykling var in igjen. Her har man to underordnede setninger (begge starter med "at"). De er likestilte grammatisk (en av dem kan kuttes ut uten at den andre mister sin mening) og kobles derfor sammen med "og."
Eksempel på to verb av samme form:
Han syklet og løp.
Eksempel på to substantiv:
Han likte sport og matlaging.
Eksempel på to adjektiv:
Han var stor og sterk.
Den store og sterke mannen likte vektløfting.
3. "Og" kan kun stå mellom verb i samme form. Dette er f.eks. sykle og løpe, syklet og løp, sykler og løper, men ikke syklet og løper - men dette gjelder ikke hvis det er to hovedsetninger som blir koblet sammen.
4. "Å" skal brukes hvis verbet eller frasen er objekt eller utfylling til det den følger etter.
Dette punktet krever litt mer forklaring. La oss ta eksemplet fra punkt 1:
Han likte å sykle.
I punkt 2 nevnte jeg at to konstruksjoner (ord, fraser eller setninger) er sidestilte hvis den ene kan kuttes ut uten at betydningen til den andre endres eller forringes. Dette kan også brukes i dette tilfellet, men omvendt. La oss se hvordan det ser ut hvis vi fjerner det ene av de to verbene i eksemplet over:
* Han likte
* Han sykle
Merknad: Stjerne (*) er brukt i språkvitenskap for å markere setninger som ikke er grammatikalske, det vil si som språkbrukere ikke regner for å være en "riktig" setning (men den kan være grammatikalsk uten å gi mening rent semantisk).
Det første av de to eksemplene gir rett og slett ingen mening. Likte er et verb (et av kontroll- og løftingsverbene) som må ha et objekt for å gi mening. Hva er det man liker?
Triks 1: Kan du erstatte og/å+verb med "det" eller et substantiv, skal det etter all sannsynlighet være "å". I hvert fall i setninger som Han likte å sykle, som kan gjøre som til Han likte sykling.
Triks 2: Kan du sette inn "det" før og/å skal det sannsynligvis også være "å". (Han likte å sykle blir til Han likte det å sykle).
Det andre eksemplet er feil rett og slett fordi verbet har feil form. Skal verbet kunne sidestilles med "likte" må det ha samme form, altså *Han likte og syklet (som uansett blir feil pga at verbet like plutselig ikke har objekt lenger). En setning kan ikke ha et verb som står i infinitiv som hovedverb i norsk, rett og slett fordi det MÅ markeres for tempus (tid). Det må være minst ett verb som markeres med tid i en hovedsetning.
Så har man verb som er utfylling for det som det følger etter. Et eksempel på dette er:
Sofaen var god å sitte i (hentet fra sprakradet.no)
Her er å sitte i utfylling til god, det vil si at det spesifiserer på hvilken måte sofaen var god. Den var ikke god til å male, men god å sitte i. Det er ikke mulig å bruke "og" i slike tilfeller. Det vil i så fall implisere at sofaen sitter.
Tips: Slike setninger kan være vanskelige. Det som er bra å bruke i slike tilfeller er å tenke over hvem som gjør hva. Hvis samme person/ting både sitter og er god, er det et argument for "og," selv om setninger som den over da må omformuleres litt for å gi mening ettersom "god" og "å sitte" er to forskjellige typer element (adjektiv og infinitivskonstruksjon) og dermed ikke kan sidestilles med "og." Men hvis det er en annen som sitter enn den som adjektivet beskriver, skal det være "å."
Eksempel fra virkeligheten:
I en tråd på Goodreads.com ble det spurt om og/å i forbindelse med følgende setning:
Hvilke norske fantasybøker vil du anbefale andre og/å lese?
Setningen er litt komplisert fordi den er et spørsmål og ting dermed blir snudd om på. Subjektet er du, det ser vi fordi det er du som anbefaler noe. Men: infinitivskonstruksjonen å lese blir ikke utført av du. Denne handlingen blir utført av andre. Dermed skal det være "å" her.
Hvis vi lager setningen om til en påstand og ikke et spørsmål (erstatter hvilke med disse for å få litt bedre mening) ser den slik ut:
Du vil anbefale andre å lese disse norske fantasybøkene.
Setningen virker komplisert, men den er egentlig samme typen som Han likte å sykle over. Forskjellen er bare at frasen som begynner med å lese (å lese disse norske fantasybøkene) har flere elementer enn i den andre. (Kort fortalt er disse norske fantasybøkene utfylling/komplement til å lese. Han likte å sykle kan også ha en utfylling, for eksempel Han likte å sykle gjennom skogen.) Den virker også annerledes fordi andre står foran infinitivsmerket, men dette elementet kan kuttes ut. I så fall er det uspesifisert hvem som skal utføre lesingen, men det blir forstått ut fra konteksten. Verbet like kan ikke ha et element som andre etter seg, men det er på grunn av verbbetydningen og ikke verbtypen/setningstypen.
-----
Jeg håper at dette innlegget er noenlunde oppklarende og at jeg ikke har forvirret dere fullstendig. Det er det aller første innlegget på bloggen, og jeg er ikke vant til å skulle forklare noe skriftlig som er både utfyllende og noenlunde enkelt å forstå for de som ikke har studert språkvitenskap. Det viktigste er avsnittene merket "Tips" samt de forskjellige punktene, resten er bare utfylling. Skulle dere ha noen spørsmål eller er fullstendig forvirret er det bare å legge inn en kommentar i feltet under. Har du en setning hvor du lurer på om det skal være "og" eller "å" er det også bare å spørre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar